Det var en gang et vi
Et felles rom av fortrolighet
Et trygt rom av tillit
Et sted for oss, vårt, deg, meg

Trodde jeg

Nå står vi på hver vår balkong
Roper over gaten
Ikke annet enn det som er for alle å høre

Vi vet ikke lenger
Hvordan den andres stue er møblert
Vi vet ikke noe om temperaturen i rommet
Hvem som er der
Hva roteskuffen er full av
Hva arkivskapene rommer
Om noen står i skammekroken
Eller er gått i kjelleren
Vi vet ikke hva som utfordrer balanse, symmetri
Om uorden som skaper harmoni
Om kaos som åpner blindsoner og slipper fri
Om det som skaper luft, mellomrom og glede
Om rommets hjerte står støtt alene
Eller er alene støtt

Vi roper over gaten
En kort stund av febril høflighet
Vi unngår miner, avsløring, dypdykk
Vi ønsker godt, smetter inn
Lukker døren med et sukk
Låser med et knepp

Bygningene sklir
Din vest
Min nord
Avstand blir til hav

Finnes det i oss?
Det som krysser hav og fjell?
Foreningen i det utilslørte?
Det som bygger broer mellom balkonger?
Som brenner beskt og bittert?
Som trygger utrygg og på vakt?
Som grunner hælen etter tå hev?
Som forener luftige tomrom med frie vingeslag?
Som skaper grener å sitte side om side med samme utsikt?
Som åpner for innsikt foran flammen?
Som ser og deler uten filter og forstillelse?
Øyne mot øyne
Skulder ved skulder
Hjerte til hjerte

Uten
Farvel

Stille vinking fra gardinløse vinduer
Til tomme balkonger i drift
En tam tro på (en) neste gang
Vi snur oss, skal bare, skal bare
Skal. Bare. Først.
Når vi vender tilbake
Vinker hånden til tomrom
Blikket festes på ute av syne, forbi, farvel

Vi vil helst tro vi ikke valgte
At Farvel tilfeldig valgte oss
I hjertet vet vi likevel
Farvel føres ikke av Tilfeldig

Farvel finner fart i fravær
I sluknet gnist
I mangel på mot
I brutt forbindelse
I usett
I usagt
I forbigått
I kneblet
Farvel drives av hjerter nektet en plass i seg selv

En dag et vi
En dag farvel
En tanke
Et streif
Et ubemerket forbi en skytett kveld

Balkonger på gli
Fri fri fri
Hjertet mitt, her kommer vi

***

Sofia Maria
2023

Jeg er et skip
som seiler i natten

Du ser ikke
hvor jeg treffer flate
hvor dypt jeg lodder
hvor tungt mitt lodd

Du ser ikke
hvor jeg seiler
hvor jeg er på vei

Du ser ikke stålet
som knivskarpt skiller
tonn av dråper frosset til is
som baner frem i masser som forener
kontinenter, folk, ulike vis

Du ser ikke
røyken
fra pipa
mitt utpust
fra fyren i min midte

Du ser ikke
bølgene
som slår mine sider
sakte tærer
stålet nakent

Du ser ikke
vinden
som stryker baugen
med salte dråper
forvitrer tauverk
ruster kjetting

Du ser ikke
ankeret
jeg rommer akter
for trygghet
for hvile
for frihet når kaster loss

Det du ser
er lysene

Lysende
i det fjerne

Lys som gir håp
om redning
om rom
om noe som er større
som tar imot
når mørkner
når stormer
med vester til alle
båter å sette ut
som plikter plukke opp
nøden, naken, forvirret, fortvilet

Du tror
det er jeg som er skipet
som huser lys og ly

Men
Hva
Om

Du er et skip
som seiler i natten

Som har kjetting
tauverk
stål og anker
fyr og lys
som har redningsvester til alle
båter å sette ut
som favner de som trenger
ly fra stormende bølger
en solstol på dekk i stille blikk

Hva om den som
ser skip seile
ser skip seile
for de seiler selv

Hva om den som
ser lys
i skip i det fjerne
er en skute hvis lys
finner veien selv

~FiloSofia~

(november 2022)

Nærvær i hver dråpe, naken i hvert nå

Ospenes gullsang stilnet, ordene måles nå, svarte silhuetter streifer blå, så grå, så blå

Veden varmer kald og fuktig, frister varsomt selv vill og flyktig, Venus vinner aftenblikket, møter morgen som stjerner få

Evig ild i hvisken, stadig storm i kast, flamme danser stille, engler daler snart

Mose mykner sinn, mørket smyger inn 

Binne finner hi

Ene i dunkel, døsende, drømmende dvale, et øyeblikk, en tid forbi

Ro favner, ro fordøyer, ro reflekterer, ro føder ny

~FiloSofia, november 2022~

Å legge år til alder kan være som å møte morgenlyset etter mørk natt. Vakkert.

Plutselig gjør livserfaring, timer med ettertanke eller brå opplysende innsikt at det er som å våkne og se klart hva som er vesentlig og ikke. Og hva er ikke vakkert med det?

Å se klart gir mer ro og mindre stress. For når vi ser klart blir vi ikke like redde for å gjøre feil, være feil, ikke nok.

For vi ser: Det er nok. Livet er nok. I seg selv. Det å være levende. Det å leve. Puste. Være til stede. Få oppleve, erfare. Mennesker, natur, skiftninger i følelser, tanker, tilstander, årstider. Og ikke minst oss selv. Erfare oss selv.

For vi ser: Vi er nok. Plutselig er vi ikke så kritiske til dette mennesket oss selv. Når skinnet plutselig er skrukkete og hårene grå, så ser vi så tydelig hvor fast og stram huden var, hvor fargerike, frodige, vakre vi var den gang vi ikke forsto det. Da vi trodde ting måtte være bedre, annerledes. Eller vi, våre følelser og tanker, måtte være annerledes, vårt uttrykk i verden måtte være annerledes. Da vi ikke våget «være oss selv». Eller kanskje ikke visste/våget se hva «være oss selv» var… Hvem vi var…

Og så, den dagen vi endelig ser, så er rynkene kommet for å bli uansett hvor mye vi fyller dem, de grå hårene er grå i sitt innerste uansett hvor mye vi farger dem. Og noe av det vi «burde ha gjort» er ikke lenger mulig – eller behovet, trangen, driven til å gjøre det har stilnet. Og så har vi ro med det. Og kjenner medfølelse, varme og forståelse for den yngre oss som ikke innså dette. Den unge oss, eller aldrende oss, som til tider strevde og strittet imot det som allerede var skjønt eller ikke våget vise seg som hen egentlig var, uttrykke seg fra hjertet.

Om ikke det er ny morgen, en ny dag, en ny vår, vet ikke jeg. Så kanskje kan vi iblant tillate oss å slippe taket i vårt syn på det å eldes som livets høst og vinter. Kanskje kan vi heller se det å eldes som å endelig være fryktløst på plass i vårt hjerte – klar og våken som en ny dag? En tid for endelig å gi vårt hjerte stemme, uttrykke vår indre sang – enten er i stillhet eller endelig synge fra fjellets topp. Kanskje er hver dag vi får legge til vår alder et nytt morgengry som gir oss mulighet til å leve i klarhet og lys? Så kanskje møter vi ikke høsten, men en ny vår der vi stillferdig, tilfreds og tilstede vandrer en blomstrende sommer i møte.

FiloSofia

FiloSofia undrer… Når sluttet vi tro på, forstå at Livet, Livskraften som vil utfolde seg i oss og gjennom oss, la oss uttrykke, virke, by på, være, *ikke* ER nok, *ikke* HAR nok å by på?

Ser vi noen gang på naturen, dyr, planter, trær, steiner, fjell, fjorder, bølger, hav, mose, solnedganger, fullmåne, stjerner, regndråper, snøfnugg, kongler, løv, granbar, blomster, skyer, og tenker: FEIL! IKKE BRA NOK!

Jada, vi kan ønske oss sol når regn, snø når svart, rett vei/tunnel der fjell – men kan vi i sannhet – når vi ser med hjertet❤️ – ikke sinnet/våre tanker/forestillinger🌀🌪️, si at denne steinen er feil? Dette løvet er i feil fase? Dette stille tjernet skulle vært en brusende elv? Dette havet burde vært en dam?

Er ikke sannheten at vi ofte i vårt indre, i dypet av vårt hjerte, blir mer fascinert av å se naturen drive med sitt, styre på, følge sin egen rytme, sin flow, sin flyt, ikke la seg stoppe av våre ønsker (sol på bryllupsdag, regn etter tørke, løvfri hage om høsten, bar asfalt, ikke holke) og faktisk alltid alltid ta MINSTE MOTSTANDS VEI? Uansett, hva vi mennesker finner på av begrensninger for naturen, driver den med sitt – uttrykker LIV i den fasen LIV er her nå.

Tenk om det samme gjelder oss: Vi ER og kan uttrykke og oppleve og erfare så mye mer hvis vi slipper taket i illusjonen om kontroll, og følger flyten? Lar Liv og Livet, Livskraften utfolde seg gjennom oss? Hva skjer hvis vi våger stige ut i flyten til selve Livets Elv? Tenk om vi føler oss mer LEVENDE?

#livskraft #liv #livernok #liveternok #tillittillivet #livskraftenioss #natur #naturensvei #følgflyten #minstemotstandsvei #naturenioss #viernatur #viernok #mindful #mindfulness #presence #present #lessstress #morepresence #lessworry #being #beingwithwhatis #gowiththeflow #healing #healingslowly #circadianrythms #tilfriskning #levende

Føles det iblant som om du mangler støtte? Eller føles det kanskje som om du bærer mye, kanskje alt, helt selv? Eller er alene med tanker og følelser du har?

Føles det som ingen helt skjønner deg, det du går gjennom, slik du har det, dine valg? Føles det til tider overveldende? På grensen av hva du orker, klarer, kanskje vil?

Da er du velkommen til å teste ut om denne meditasjonen, øvelsen kan være noe for deg.

Hvis du ikke har mulighet til å finne et tre, kan du sette deg på gulvet og lene deg inntil en vegg, eller sitte i en sofa eller seng, eller et bilsete, og gjøre det samme. Eller du kan legge deg ned på bakken. Inne eller ute. Gjør det som er mulig for deg og din kropp her nå der du er💜

Det vesentlige er å unne deg selv litt tid til å lene deg tilbake og unne deg DEG i 17-19 minutter!

Velkommen!

✨FiloSofia✨

Når tanker, frykt, stress herjer kropp, sjel, sinn – har vi gått nært nok? Unner vi oss levende?

Når tankene kjører på repeat, kverna går, stresset rekker takhøyden, mønet, svirrerer ut pipa og opp i makrellskyene, danker ut torden, du tror du skal finne løsningen på det du tenker er problemet der oppe i knotten gjennom enda mer tankespinn, tankesurr, intrikate tankerekker, intellektuelt høyverdig tankearbeid, analyse eller hallo koko.

Når vi drømmer om og ønsker mer, mer, mer, annet, annetsteds, en dag, siden, snart, hvis bare – hva hvis vi ikke trenger mer? Eller annetsteds?

Hva hvis vi det er sånn at vi bare ikke har gått nært nok? Sett foran, under føttene? Inn i vårt eget hjerte?

For unner du deg levende?

Unner du deg å føle deg levende, kjenne livet i deg her nå?

Unner du deg fullstendig til stede og glemme alt for en stund?

Unner du deg helhjertet – uten forbehold? Unner du deg forfriskende?

Unner du deg rosa morgenlys, sitte under fullmånen, danse på kjøkkengulv, smake surt, søtt, bittert, salt, svinge i kroppens rytme, synge i dusjen, tråkke barbeint i mose, klemme trær i grålysning, hender mot hud, rygg mot bark, plaske i dam, stirre i horisonten, kjenne jord mellom tær, føle hjertets dunk, pusten treffe ganen, tårer trille over kinn, svette sile, latter gi krampe, tanker svinne, fryd virvle, hjertets utvidelse når øyne ser hverandre, nærvær i lekende samspill, hjertets sang i det du virkelig lytter til din indre hvisken, stemmens naturlige uttrykk, gå glipp av /gi slipp på da til fordel for nå, røre alle dine strenger, åpne for alt du er, favne hele deg, hele spekteret fra det usynlige til det synlige, fra det lyseste lyse til det mørkeste mørke? Unner du deg alt du er, alt du har tilgjengelig her nå? 

Unner du deg berøres av det levende i deg som snakker med det levende som tilsynelatende er utenfor deg?

Unner du deg å drifte? Drite i alt som roper «se på meg, jeg er viktig, kom hit, mer av meg, ikke nok av meg, hva med meg da, jeg er viktig, jeg, enda viktigere enn alt og alle»?

Uansett om vi er komfortable med det, har ro med det, eller kjenner frykt og panikk ved tanken; vi har et begrenset antall dager, timer, øyeblikk på denne planeten, i dette livet. Så valget vårt er hver dag, hver time, hvert nå – vil jeg være til stede eller stritte imot? Vil jeg unne meg levende? Unne meg levende så lenge jeg puster?

Levende, til stede, betyr ikke alltid lett, uten utfordring, uten smerte, uten frykt, uten engstelse, uten gråt, uten bekymring, uten uro, uten lidelse. Iblant er vi redde. Gruer oss. Er uvillige. Får panikk. Kjenner skrekkingytende smerte. Lar oss fange i dystert. Mister håpet, gleden, den eller det som er oss kjært. Vi mister oss selv. Vi er engstelige for hva som skal skje, veien videre, å ankomme, å forlate.

Og slik er livet, det å være levende, det veksler mellom ulike tilstander, tanker, følelser, situasjoner, omstendigheter – hele tiden. Absolutt hele tiden. Selv når vi ikke legger merke til det, tror det, føler oss låst. Det er ikke permanent. Ingenting er permanent. Selv ikke et fjell eller en stein er lik fra time til time. At vi ikke ser endring, skiftning, betyr ikke at det ikke skjer endringer, skiftninger.

Selv midt i sorg, ler vi plutselig oppriktig fra hjertet, selv i gledesbrus streifer plutselig en sorg vårt hjerte. Og det å våge være med det som er, midt i det, uansett, dét er å være til stede, dét er å være levende. Alt passerer. Ofte fortere enn vi tror, håper, frykter.

Så enten vi vet at vi er inne i vår siste dager, timer, ser klart at våre dager, netter i dette livet er tallige eller vi tror vi har all verdens tid – hva med å unne oss fred? Unne oss fred med oss selv, slik vi er, slik vi var, slik vi har det? Nå. Unne oss droppe illusjoner, om oss selv, andre, livet? Unne oss levende, til stede, mens vi er det?

For enten du lever bevisst med erkjennelse og innsikt, viten om det – eller ikke: Det går over. Så velger du levende mens du levende er?

FiloSofia

Peace & Quiet vs Obsession – obsession with people, places, thoughts, patterns, the past, old stories we’re telling ourselves desperately trying to still believe in, outdated or untrue beliefs and versions of ourselves or others, obsession with thinking, doing, achieving, being right, proving, convincing, explaining, judging, labeling, denying, lying, escaping.

We all do it at times. Some of us more often than others, some of us more often than not. It’s actually more «normal» than not.

So what about letting ourselves be aware of it, this kind of «crazy», and rather feel what we feel all the way through – and let it go… We don’t HAVE TO be crazily unaware all the time and in denial of what is our inner reality, our deepest truth, our true feelings. We are so welcome to wake up, be with what is our inner state right now and let it transform us. If honesty is a value of ours, let’s remember that we can only be honest with other people to the degree we’re willling and brave enough to be honest with ourselves.

To FEEL what we feel (not THINK about or name it!) is not dangerous – the opposite is. When we FEEL it, it will release and transform. It’s when we intellectualize it, supress it, cling to it by trying not to feel it, or not to talk about it, or talk more than we FEEL it, it becomes «dangerous» and will stay with us, create suffering, limit us and give us the notion of stuck.

By FEELING what we feel right now in this present moment, we let ourselves go with the FLOW – the flow of Life.

Presence is the key to be free. Peace, freedom, presence, evolvement, is not about feeling happy all the time, but having the courage to see, be with and FEEL whatever the present contains within us without judging or escaping. When allowing the present moment to be what it is, without resistance, we allow what is to transform. And more often than not; it’s for (what we often tend to label as) the better.

All the Best, FiloSofia

https://www.instagram.com/reel/CkDgPxDD592/?igshid=YmMyMTA2M2Y=

Sometimes one ray of light is all it takes to see the beauty of the shadow

Embracing Rays of light, Shadows, Sunshine, Bitter, Sweet, Sour, Smiles, Tears, Rain and its Bows🌈💛🍀💛🍀💛🌈

Let your kindness meet you❤️
Let your kindness meet the world❤️
Let’s be kind to us – we’re all human(s) ❤️

Take pride in being you, expressing you, light and shadow, transformation and fear, stagnation and leaps, black, white, all the colours that you represent🌈🖤🤍❤️🧡💛💚💙💜🤎💗💖🌈

What if you being truly you, expressing your deepest dephts of heart and highest aspirations of the soul is exactly what someone else needs to not fall apart, not feel so lonely, to feel «right», find hope, see a ray of light, feel joy and find peace? 🐛🦋🕊️

We don’t heal from the surface, from the light cruising in the eternal seeking of pleasure or numbing or business/busy-ness. We heal from the dephts of the deep, from seeing and embracing our shadows, what we fear and tend to avoid, by allowing ourselves to really see and feel what we see and feel, and respect and embrace it all. In this space of allowing and embracing the always present, inherent possibility of healing is given space to unfold.

And eventually… When
Safe is becoming a steady friend, allowing ourselves to express ourselves in the world from the deepest I❤️ And let’s remember that expressing ourselves can be sharing our deepest, peaceful, loving, embracing silence✨ (NOT the same as «the silent treatment»)

We can allow ourselves to do it all at a pace that makes us feel safe. Allowing both babysteps and giant leaps as they represent different stages in the process of freeing ourselves, on the way to freedom. And peace.

Sometimes we’re the rabbit, sometimes the fox, sometimes the bee, sometimes the bear. And maybe we have many cocoons inside, and many butterflies to set free? 🦋🦋🦋

We all just want to feel joy, feel free, be at peace, don’t we? Isn’t that why we do all the stuff we do?

Light, Love & Shadow
FiloSofia 💛

rayoflight #shadow #shadows #sunshine #rain #tears #smiles #smile #bitter #sweet #sour #presence #being #embracing #embracingwhatis #mindful #mindfulness #present #love #loveitall #loveusall #loveisall #peace #pride #heal #healing #babysteps #leap #leaps #deephealing

What if living an Extraordinary life is living an Extra Ordinary life?

What if the real Extraordinary is the Extra Ordinary?

What if really seeing, appreciating, giving value to the Everyday Experience of Life is what makes us see the Extraordinary in what we often choose to label as Ordinary?

We’re so conditioned to want more, always more, what we think of as better, different, at the very least and of utter importance: we want not what IS here now. Anything but Now is better, whether our better is in the past or in the future – and the future, as we know deep down inside, always being another Now anyhow.

But is it really different? The future Now? If we don’t change our view, our perspective, our thoughts about this Now, what makes us think it will ever be different in the future, in the next Now? If not surrendering to being in this Now, our search for more, our belief in the value of adding, will always continue, will always haunt us, won’t it?

This urge to adding: things, people, experiences, achievements, places, deeds, dones✅✅✅✅✅✅ Some other time, some other place, some other state, some other face will be better. Or will it?

We love and value counting; peaks, prices 🏆💰, units, ounzes, levels, sales, years, days, dogs, steps, calories, carbs, distances, lengths, hours, minutes, seconds, splits of seconds and so much more. Don’t we seem to count our lives hoping to prove to be Extraordinary, living an Extraordinary life, more than we count on Life to reveal to us the Extraordinary? What if the Extraordinary shows up when we are present Now with what is already there, at our feet, our fingertips, our nosetip?

Often we seem to value more the being done✅ Being finished✅ The end product✅ The result✅ The over and done with✅ Maybe not seeing that the ultimate over and done (in many minds’ view at least) is 6 feet under✅

What if our eager to be done prevents us from enjoying the process, the pure Joy of just being in the flow, growing, changing naturally? What if more, more, more, different, different, different is a hinder to seeing that we already have it all? If we just choose to really see, really, really see it? And paradoxically if we enjoy, at least on some level appreciate, the process and the doing along the way, maybe we’ll suddenly change? The circumstances will change? Our life situation will change? Maybe even for (what we perceive as) the better? What if seeing the Extraordinary in being alive, here now with what is available to us right now, will change us, will change it all, give us what we strive for – without striving? Maybe we even discover that rusty or dusty is what we need right now?

If it’s not possible to enjoy or appreciate anything else right now; what about sensing our breath? Being with our breath this moment, acknowleding this invisble, yet so beautiful and sensory expression of Life? Life flowing through us? Isn’t that amazingly Extraordinary?

What if You are the Extraordinary? What if Life living through You is the Extraordinary? What if being You is Extraordinary by and of itself?

Yes, a seed will rise, stretch towards the light, but not for the purpose of reaching the light, grabbing it, just because it is in its core to grow and let light shine upon it. Rising, flourishing is the joy of the ride🌱🌸🌹🐛🦋🥀🍂🍁🌱

So what if the Extraordinary is being able and willing to be present with the Ordinary? Trusting that growing is natural to us, it’s in our core – and it will be, it will happen, without force, willpower, restriction, endless counting – maybe just with a mindful sigh of breath, going with the flow of Life (and a good cup of coffee; or tea)

Just asking… For a friend…

Kind regards,
FiloSofia