Lyset i årene som går

Å legge år til alder kan være som å møte morgenlyset etter mørk natt. Vakkert.

Plutselig gjør livserfaring, timer med ettertanke eller brå opplysende innsikt at det er som å våkne og se klart hva som er vesentlig og ikke. Og hva er ikke vakkert med det?

Å se klart gir mer ro og mindre stress. For når vi ser klart blir vi ikke like redde for å gjøre feil, være feil, ikke nok.

For vi ser: Det er nok. Livet er nok. I seg selv. Det å være levende. Det å leve. Puste. Være til stede. Få oppleve, erfare. Mennesker, natur, skiftninger i følelser, tanker, tilstander, årstider. Og ikke minst oss selv. Erfare oss selv.

For vi ser: Vi er nok. Plutselig er vi ikke så kritiske til dette mennesket oss selv. Når skinnet plutselig er skrukkete og hårene grå, så ser vi så tydelig hvor fast og stram huden var, hvor fargerike, frodige, vakre vi var den gang vi ikke forsto det. Da vi trodde ting måtte være bedre, annerledes. Eller vi, våre følelser og tanker, måtte være annerledes, vårt uttrykk i verden måtte være annerledes. Da vi ikke våget «være oss selv». Eller kanskje ikke visste/våget se hva «være oss selv» var… Hvem vi var…

Og så, den dagen vi endelig ser, så er rynkene kommet for å bli uansett hvor mye vi fyller dem, de grå hårene er grå i sitt innerste uansett hvor mye vi farger dem. Og noe av det vi «burde ha gjort» er ikke lenger mulig – eller behovet, trangen, driven til å gjøre det har stilnet. Og så har vi ro med det. Og kjenner medfølelse, varme og forståelse for den yngre oss som ikke innså dette. Den unge oss, eller aldrende oss, som til tider strevde og strittet imot det som allerede var skjønt eller ikke våget vise seg som hen egentlig var, uttrykke seg fra hjertet.

Om ikke det er ny morgen, en ny dag, en ny vår, vet ikke jeg. Så kanskje kan vi iblant tillate oss å slippe taket i vårt syn på det å eldes som livets høst og vinter. Kanskje kan vi heller se det å eldes som å endelig være fryktløst på plass i vårt hjerte – klar og våken som en ny dag? En tid for endelig å gi vårt hjerte stemme, uttrykke vår indre sang – enten er i stillhet eller endelig synge fra fjellets topp. Kanskje er hver dag vi får legge til vår alder et nytt morgengry som gir oss mulighet til å leve i klarhet og lys? Så kanskje møter vi ikke høsten, men en ny vår der vi stillferdig, tilfreds og tilstede vandrer en blomstrende sommer i møte.

FiloSofia