Jeg er et skip
som seiler i natten

Du ser ikke
hvor jeg treffer flate
hvor dypt jeg lodder
hvor tungt mitt lodd

Du ser ikke
hvor jeg seiler
hvor jeg er på vei

Du ser ikke stålet
som knivskarpt skiller
tonn av dråper frosset til is
som baner frem i masser som forener
kontinenter, folk, ulike vis

Du ser ikke
røyken
fra pipa
mitt utpust
fra fyren i min midte

Du ser ikke
bølgene
som slår mine sider
sakte tærer
stålet nakent

Du ser ikke
vinden
som stryker baugen
med salte dråper
forvitrer tauverk
ruster kjetting

Du ser ikke
ankeret
jeg rommer akter
for trygghet
for hvile
for frihet når kaster loss

Det du ser
er lysene

Lysende
i det fjerne

Lys som gir håp
om redning
om rom
om noe som er større
som tar imot
når mørkner
når stormer
med vester til alle
båter å sette ut
som plikter plukke opp
nøden, naken, forvirret, fortvilet

Du tror
det er jeg som er skipet
som huser lys og ly

Men
Hva
Om

Du er et skip
som seiler i natten

Som har kjetting
tauverk
stål og anker
fyr og lys
som har redningsvester til alle
båter å sette ut
som favner de som trenger
ly fra stormende bølger
en solstol på dekk i stille blikk

Hva om den som
ser skip seile
ser skip seile
for de seiler selv

Hva om den som
ser lys
i skip i det fjerne
er en skute hvis lys
finner veien selv

~FiloSofia~

(november 2022)

Nærvær i hver dråpe, naken i hvert nå

Ospenes gullsang stilnet, ordene måles nå, svarte silhuetter streifer blå, så grå, så blå

Veden varmer kald og fuktig, frister varsomt selv vill og flyktig, Venus vinner aftenblikket, møter morgen som stjerner få

Evig ild i hvisken, stadig storm i kast, flamme danser stille, engler daler snart

Mose mykner sinn, mørket smyger inn 

Binne finner hi

Ene i dunkel, døsende, drømmende dvale, et øyeblikk, en tid forbi

Ro favner, ro fordøyer, ro reflekterer, ro føder ny

~FiloSofia, november 2022~

Å legge år til alder kan være som å møte morgenlyset etter mørk natt. Vakkert.

Plutselig gjør livserfaring, timer med ettertanke eller brå opplysende innsikt at det er som å våkne og se klart hva som er vesentlig og ikke. Og hva er ikke vakkert med det?

Å se klart gir mer ro og mindre stress. For når vi ser klart blir vi ikke like redde for å gjøre feil, være feil, ikke nok.

For vi ser: Det er nok. Livet er nok. I seg selv. Det å være levende. Det å leve. Puste. Være til stede. Få oppleve, erfare. Mennesker, natur, skiftninger i følelser, tanker, tilstander, årstider. Og ikke minst oss selv. Erfare oss selv.

For vi ser: Vi er nok. Plutselig er vi ikke så kritiske til dette mennesket oss selv. Når skinnet plutselig er skrukkete og hårene grå, så ser vi så tydelig hvor fast og stram huden var, hvor fargerike, frodige, vakre vi var den gang vi ikke forsto det. Da vi trodde ting måtte være bedre, annerledes. Eller vi, våre følelser og tanker, måtte være annerledes, vårt uttrykk i verden måtte være annerledes. Da vi ikke våget «være oss selv». Eller kanskje ikke visste/våget se hva «være oss selv» var… Hvem vi var…

Og så, den dagen vi endelig ser, så er rynkene kommet for å bli uansett hvor mye vi fyller dem, de grå hårene er grå i sitt innerste uansett hvor mye vi farger dem. Og noe av det vi «burde ha gjort» er ikke lenger mulig – eller behovet, trangen, driven til å gjøre det har stilnet. Og så har vi ro med det. Og kjenner medfølelse, varme og forståelse for den yngre oss som ikke innså dette. Den unge oss, eller aldrende oss, som til tider strevde og strittet imot det som allerede var skjønt eller ikke våget vise seg som hen egentlig var, uttrykke seg fra hjertet.

Om ikke det er ny morgen, en ny dag, en ny vår, vet ikke jeg. Så kanskje kan vi iblant tillate oss å slippe taket i vårt syn på det å eldes som livets høst og vinter. Kanskje kan vi heller se det å eldes som å endelig være fryktløst på plass i vårt hjerte – klar og våken som en ny dag? En tid for endelig å gi vårt hjerte stemme, uttrykke vår indre sang – enten er i stillhet eller endelig synge fra fjellets topp. Kanskje er hver dag vi får legge til vår alder et nytt morgengry som gir oss mulighet til å leve i klarhet og lys? Så kanskje møter vi ikke høsten, men en ny vår der vi stillferdig, tilfreds og tilstede vandrer en blomstrende sommer i møte.

FiloSofia

FiloSofia undrer… Når sluttet vi tro på, forstå at Livet, Livskraften som vil utfolde seg i oss og gjennom oss, la oss uttrykke, virke, by på, være, *ikke* ER nok, *ikke* HAR nok å by på?

Ser vi noen gang på naturen, dyr, planter, trær, steiner, fjell, fjorder, bølger, hav, mose, solnedganger, fullmåne, stjerner, regndråper, snøfnugg, kongler, løv, granbar, blomster, skyer, og tenker: FEIL! IKKE BRA NOK!

Jada, vi kan ønske oss sol når regn, snø når svart, rett vei/tunnel der fjell – men kan vi i sannhet – når vi ser med hjertet❤️ – ikke sinnet/våre tanker/forestillinger🌀🌪️, si at denne steinen er feil? Dette løvet er i feil fase? Dette stille tjernet skulle vært en brusende elv? Dette havet burde vært en dam?

Er ikke sannheten at vi ofte i vårt indre, i dypet av vårt hjerte, blir mer fascinert av å se naturen drive med sitt, styre på, følge sin egen rytme, sin flow, sin flyt, ikke la seg stoppe av våre ønsker (sol på bryllupsdag, regn etter tørke, løvfri hage om høsten, bar asfalt, ikke holke) og faktisk alltid alltid ta MINSTE MOTSTANDS VEI? Uansett, hva vi mennesker finner på av begrensninger for naturen, driver den med sitt – uttrykker LIV i den fasen LIV er her nå.

Tenk om det samme gjelder oss: Vi ER og kan uttrykke og oppleve og erfare så mye mer hvis vi slipper taket i illusjonen om kontroll, og følger flyten? Lar Liv og Livet, Livskraften utfolde seg gjennom oss? Hva skjer hvis vi våger stige ut i flyten til selve Livets Elv? Tenk om vi føler oss mer LEVENDE?

#livskraft #liv #livernok #liveternok #tillittillivet #livskraftenioss #natur #naturensvei #følgflyten #minstemotstandsvei #naturenioss #viernatur #viernok #mindful #mindfulness #presence #present #lessstress #morepresence #lessworry #being #beingwithwhatis #gowiththeflow #healing #healingslowly #circadianrythms #tilfriskning #levende

Føles det iblant som om du mangler støtte? Eller føles det kanskje som om du bærer mye, kanskje alt, helt selv? Eller er alene med tanker og følelser du har?

Føles det som ingen helt skjønner deg, det du går gjennom, slik du har det, dine valg? Føles det til tider overveldende? På grensen av hva du orker, klarer, kanskje vil?

Da er du velkommen til å teste ut om denne meditasjonen, øvelsen kan være noe for deg.

Hvis du ikke har mulighet til å finne et tre, kan du sette deg på gulvet og lene deg inntil en vegg, eller sitte i en sofa eller seng, eller et bilsete, og gjøre det samme. Eller du kan legge deg ned på bakken. Inne eller ute. Gjør det som er mulig for deg og din kropp her nå der du er💜

Det vesentlige er å unne deg selv litt tid til å lene deg tilbake og unne deg DEG i 17-19 minutter!

Velkommen!

✨FiloSofia✨