Når tanker, frykt, stress herjer kropp, sjel, sinn – har vi gått nært nok? Unner vi oss levende?
Når tankene kjører på repeat, kverna går, stresset rekker takhøyden, mønet, svirrerer ut pipa og opp i makrellskyene, danker ut torden, du tror du skal finne løsningen på det du tenker er problemet der oppe i knotten gjennom enda mer tankespinn, tankesurr, intrikate tankerekker, intellektuelt høyverdig tankearbeid, analyse eller hallo koko.
Når vi drømmer om og ønsker mer, mer, mer, annet, annetsteds, en dag, siden, snart, hvis bare – hva hvis vi ikke trenger mer? Eller annetsteds?
Hva hvis vi det er sånn at vi bare ikke har gått nært nok? Sett foran, under føttene? Inn i vårt eget hjerte?
For unner du deg levende?
Unner du deg å føle deg levende, kjenne livet i deg her nå?
Unner du deg fullstendig til stede og glemme alt for en stund?
Unner du deg helhjertet – uten forbehold? Unner du deg forfriskende?
Unner du deg rosa morgenlys, sitte under fullmånen, danse på kjøkkengulv, smake surt, søtt, bittert, salt, svinge i kroppens rytme, synge i dusjen, tråkke barbeint i mose, klemme trær i grålysning, hender mot hud, rygg mot bark, plaske i dam, stirre i horisonten, kjenne jord mellom tær, føle hjertets dunk, pusten treffe ganen, tårer trille over kinn, svette sile, latter gi krampe, tanker svinne, fryd virvle, hjertets utvidelse når øyne ser hverandre, nærvær i lekende samspill, hjertets sang i det du virkelig lytter til din indre hvisken, stemmens naturlige uttrykk, gå glipp av /gi slipp på da til fordel for nå, røre alle dine strenger, åpne for alt du er, favne hele deg, hele spekteret fra det usynlige til det synlige, fra det lyseste lyse til det mørkeste mørke? Unner du deg alt du er, alt du har tilgjengelig her nå?
Unner du deg berøres av det levende i deg som snakker med det levende som tilsynelatende er utenfor deg?
Unner du deg å drifte? Drite i alt som roper «se på meg, jeg er viktig, kom hit, mer av meg, ikke nok av meg, hva med meg da, jeg er viktig, jeg, enda viktigere enn alt og alle»?
Uansett om vi er komfortable med det, har ro med det, eller kjenner frykt og panikk ved tanken; vi har et begrenset antall dager, timer, øyeblikk på denne planeten, i dette livet. Så valget vårt er hver dag, hver time, hvert nå – vil jeg være til stede eller stritte imot? Vil jeg unne meg levende? Unne meg levende så lenge jeg puster?
Levende, til stede, betyr ikke alltid lett, uten utfordring, uten smerte, uten frykt, uten engstelse, uten gråt, uten bekymring, uten uro, uten lidelse. Iblant er vi redde. Gruer oss. Er uvillige. Får panikk. Kjenner skrekkingytende smerte. Lar oss fange i dystert. Mister håpet, gleden, den eller det som er oss kjært. Vi mister oss selv. Vi er engstelige for hva som skal skje, veien videre, å ankomme, å forlate.
Og slik er livet, det å være levende, det veksler mellom ulike tilstander, tanker, følelser, situasjoner, omstendigheter – hele tiden. Absolutt hele tiden. Selv når vi ikke legger merke til det, tror det, føler oss låst. Det er ikke permanent. Ingenting er permanent. Selv ikke et fjell eller en stein er lik fra time til time. At vi ikke ser endring, skiftning, betyr ikke at det ikke skjer endringer, skiftninger.
Selv midt i sorg, ler vi plutselig oppriktig fra hjertet, selv i gledesbrus streifer plutselig en sorg vårt hjerte. Og det å våge være med det som er, midt i det, uansett, dét er å være til stede, dét er å være levende. Alt passerer. Ofte fortere enn vi tror, håper, frykter.
Så enten vi vet at vi er inne i vår siste dager, timer, ser klart at våre dager, netter i dette livet er tallige eller vi tror vi har all verdens tid – hva med å unne oss fred? Unne oss fred med oss selv, slik vi er, slik vi var, slik vi har det? Nå. Unne oss droppe illusjoner, om oss selv, andre, livet? Unne oss levende, til stede, mens vi er det?
For enten du lever bevisst med erkjennelse og innsikt, viten om det – eller ikke: Det går over. Så velger du levende mens du levende er?
FiloSofia
FiloSofia 