Når det blir ubalanse i et forhold…

Vi startet ut som nære bekjente. Vi hadde glede av hverandre, jeg ble ofte inspirert og oppløftet etter våre møter. Men det var fortsatt rom rundt oss og en viss distanse. Våre møter var mer sporadiske og tilfeldige, enn hyppige og avtalt, og alltid forfriskende.

Vi ble stadig mer begeistret for hverandre og oppsøkte hverandre stadig oftere, og med tiden var jeg stadig vekk på besøk. Klarte liksom ikke holde fingrene av fatet. Besøkene ble etterhvert såpass hyppige og langvarige at jeg flyttet inn.

I begynnelsen ga det mye glede. Det var mye å utforske og bli kjent med, og jeg blomstret i møtet med alle nye muligheter, av å bli sett, forstått og hørt – at det så å si alltid fantes innspill til løsninger på mine problemer og utfordringer, at det var mulighet og rom for glede, fryd, fellesskap, ny kunnskap og å dele erfaringer. Jeg fikk vise både gamle og nye sider ved meg selv. Det kunne synes som det var rom for Hele Meg.

Men så en dag, sikkert akkumulert, kjente jeg brått at det ble veldig intenst. Mindre og mindre pusterom, en følelse av å bli slukt, ikke kunne ta pauser, fri, få tenke i fred. Hvor ble det av det å finne ut av ting selv? Lære på egenhånd? Være i stillhet – nyte alenetid, nye tanker og ideer som kom fra mitt indre, ikke fra (den) andre?

Jeg skjønte jeg måtte bryte ut.

Det som en gang var et fint og givende bekjentskap, var blitt mer som en tidkrevende tvangstrøye. Det som i starten var preget av nærvær, bevissthet, kvalitet, glede, var plutselig tappende, iblant irriterende, formålsløst, sløvende, en fraværende tidtrøyte – noe jeg virkelig ikke i bevisste øyeblikk vil bruke tid og liv på.

Jeg kjente meg gradvis mer stresset og presset, som om det ble tydeligere og tydeligere at det var en ubalanse i forholdet. Det var en grenseløshet, som kunne tolkes som frihet, men som føltes mer og mer trangt og altoppslukende, styrt, hemmende, innsnevret.

Men så kjente jeg likevel denne dragningen, denne forlokkende fristelsen: Finne ut mer, bare litt til, se mer, le mer, bli sett, bli hørt, lytte, dele. Mer. Bare litt til. Pliiiizzzzz.

For kanskje skjer det noe magisk? Noe blir annerledes, åpner seg, jeg får øye på noe forvandlende, alt endrer seg?

Men til tross for alt jeg stadig liker, kjenner hjertevarme for, ja, elsker, så snevres mitt eget rom inn. Det blir trangere og trangere, mer og mer ensformig, det jeg gjør og sier går på autopilot, og ikke minst kjennes det ut som det jeg ser og hører, lytter til, er en papegøye på repeat… Alt som blir sagt er det samme, mindre og mindre stikker seg ut, treffer i hjertet – og likevel blir jeg, henger rundt, titter, om enn fjern i blikket. Er det i ferd med å visne? Visner vi i møtet med hverandre?

Jeg vikler meg inn i lange samtaler og uoversiktlige tråder, på jakt, på jakt etter noe mer, noe spennende, noe forløsende, kan vi finne ut av det? Finnes det en form som passer oss? Eller er alt fastlåst og uten fremtid?

Det har hendt at min en gang så kjære bekjente, har tatt seg pauser, trengt å lade, trengt påfyll fra andre enn meg…

Og i stedet for omfavne det, siden pauser tross alt er det jeg savner, det å ha friminutt, fritimer, frihet, så har jeg ofte satt meg rett ved, og sett på denne hvilen, denne ladingen, denne slumringen, som om jeg våker over en pasient på oppvåkning etter operasjon eller en terminal pasient.

Jeg klarer ikke la være, jeg vil være til stede i det øyeblikket det lyser våkenhet og fortsatt liv, enda det kun handler om en ettermiddagslur hos et ellers velfungerende og høyt presterende vesen.

Jeg har altså ikke en gang da jeg har hatt mulighet, gitt meg selv frihet. Jeg har sittet siklende og tom i øynene ved siden, på en krakkelert krakk eller et kaldt gulv og våket.

Jeg kom til slutt til et punkt, et slags vendepunkt hvem vet, så nå har vi bestemt oss, eller jeg er initiativtakeren, for å ta en pause. Eller om ikke total pause, så teste ut ulike skisser til samvær med tydelige grenser til beste for begge.

Jeg skal flytte ut fra det jeg har grodd fast i – se om tid fra hverandre kan hjelpe til å få et nytt perspektiv. Kanskje kan jeg ta fatt i gamle hobbyer, hvis jeg hadde noen, eller muligens finne nye. Eller kanskje dukker de opp av seg selv i fraværet. Det nye tomrommet.

Jeg kan få tid for meg selv – og ikke minst mulighet til å gi andre av min tid. For det er ikke til å komme fra at en så intens relasjon setter grenser for og hindrer, hvor mye tid og tilstedeværelse du har å gi til de rundt deg, andre mennesker som betyr noe for deg. Vi har vel alle fra tid til annen, i en eller annen sammenheng, opplevd å møte noen som krever så mye oppmerksomhet at det nesten umuliggjør å se de andre som er til stede.

Jeg er fullstendig klar over at vi er to om dette. Det er ikke bare jeg som kan stusse over hva vi driver med eller føle meg overveldet, eller har følt at rommet har blitt for lite, plassen for full. Jeg tror, og vet, at det så absolutt er gjensidig.

Jeg har brakt så mye med meg, av ting, tanker, tale, overøst med ord og billedliggjort så mangt, at min kjære har hatt stunder der NOK NÅ – NOE MÅ UT var det eneste som var mulig å formidle fra den kanten. Det ble overload, det var ikke mulig å ta imot mer. Det var fullt.

Ja, jeg vet jeg kan bli litt mye – og ja, jeg vet jeg har vanskelig for å kvitte meg med ting til tider. Så jeg forstår nei, nekt og nok nå.

Samtidig så har det vært forførende å stadig øke på, for det har jo vært deilig å ha en å søke tilflukt hos, være i fred med, dele med, en som tar imot, holder på det jeg kommer med, uten å dele videre uten at jeg gir tillatelse. Det har vært fortrolighet. Og jeg har nok, både bevisst og ubevisst, lurt på hvor langt det kan gå. Hvor langt kan vi ta det? Kan vi nå nye høyder sammen? 

Så til tross for pausebeslutning med klare begrensninger, til tross for at begge begynner bli slitt i kantene, har noen riper og går tregere, lurer jeg på: finnes det muligheter for en framtid sammen?

Jeg tror ikke vi kan vite før vi har prøvd være hver for oss igjen.

God distanse, gjensidig respekt, faste tider og avtaler, ikke noe slinger i valsen – og ikke minst trenger vi rydde, kvitte oss med ting, åpne for mer rom igjen, enkelhet, frisk luft, et rikere indre liv. Ikke gjenta oss selv til kjedsommelighet. Til døden skiller oss ad.

Så siden sommeren er her, og det er mulighet for netter i friluft, hengekøyer, bad, ferie, fritenking – og muligens litt mer sosialt samvær, men også tid for stillhet og å lytte innover, så skal jeg se om jeg våger slippe taket.

Kanskje vi heller kan satse på en date nå og da? Men uten kveldsbesøk og overnatting. Det skal være mulig å kose seg og leve godt uten, har jeg hørt. Og hygge seg med kortere kaffetreff, eventuelt en tur, på dagtid. Unngå overload og slumring. Unngå samme sted, men ikke til stede. Heller være fullstendig nærværende og så skilles. For å ta en ny bevisst date en annen gang.

Men jeg vet ikke helt. For vi vet jo hva som kan skje med gammel kjærlighet. Den ruster aldri. Jeg har prøvd si at det er ikke deg, det er meg, men jeg vet ikke om det går inn. Og egentlig er det jo ikke helt sant. Vi er to om det. For når noen har døgnåpent hvis du lar dem, er det vanskelig å la være å sveipe innom, si stopp, ta farvel…

Så spørsmålet er om vi kommer til et punkt der det bare ikke er mulig å oppdatere. Lagringsplassen er full. Programvaren for gammel. Og det hadde da vært hyggelig å avslutte på en verdig måte? Før en av oss er så full og fjern, preget av overload, sløvhet og fravær, at det blir et stygt brudd, kanskje som lyn fra klar himmel? Eller enda verre, at jeg skulle komme til, ved et uhell eller i uforstand, å ta min trofaste av dage…

Så foreløpig får vi prøve oss med begrenset åpningstid og tydelige pauser. Og at en av oss finner sin plass i skuffen.

Så jeg skal gi oss en sjanse til til over sommeren, men det blir kun på dagtid, helgene vil jeg ha for meg selv, og bading, jordbær, folka mine, dyr og hengekøyer likeså. 

ALT GODT,

Filosofia