Min beste investering i koronatid? Fuglefrø. Ganske enkelt fuglefrø.
Med tiden, ja, les alder, har det sneket seg inn en hverdagssyssel som forsterket seg i kuldeperioden i januar: Å mate fuglene…
Jeg sitter her på kaffetrappa en morgen i mai og ser på resultatet av investeringen: Nedsmetten, Hakkespetten, Flaggspett, Aldri Mett, Dompap, Fru Papp, Svarthode, Knoll & Tott, Store Gul, Lille Gul, Kanarifugl, Nøtteskrike, Skjære, Svarttrost, Og Frue, Lille Vildens Sky, Rødstrupe, Kjøttmeis, Blåmeis, Svartmeis, Kona Til, Bokfink, Flyflink, Nøtteliten og Bambi…
(og ja, til tross for bristende kunnskap i artsbestemmelse er jeg klar over at ekorn og rådyr ikke hører til i kategorien fugl, men de kommer altså, de også…)
Jeg føler meg beæret. Her sitter jeg med kaffekopp, notatbok og penn, jeg slurper og skriver, jeg puster og beveger – og likevel; de blir – de har lært meg å kjenne, de vet jeg er materen, de vet jeg vil vel. Så de lar meg holde på, uten å fly sin vei, bare holde på med sitt.
Og ja, de holder meg under oppsyn, ikke ett sekund mister de meg av syne eller ut av oppmerksomhet. De vet nøyaktig hvor jeg er. Noen av de modigste små tullingene blir sittende på grenene når jeg kommer med påfyll. Jeg kaller dem Knoll og Tott. Svarte hoder, små kropper, mot som bjørner, jeg er takknemlig for tilliten.
I flere år hadde vi en venn. Svarttrosten. Han kom tilbake hvert år. Tam som et kopplam. Han vandret mellom oss og så etter godsaker i jorda. Hvert år, like tillitsfugl. Inntil et år han ikke kom. Trolig av naturlig årsak.
Jeg antar at det er en av hans sønner som har oppsøkt oss siden, men han har aldri fått samme tillit til oss som sin far. Det er altså for fuglen som for oss, tillit går ikke nødvendigvis i arv. Og enhver må gjøre sitt for å fortjene tillit. Tillit er et pågående arbeid i prosess. Men siden også fugler åpenbart og tydeligvis har forskjellige anlegg og personlighet, selv om der i samme familie, så kan det jo hende denne sønnen har tillit på avstand. Mulig er han en litt mer sjenert eller introvert type enn sin far, kanskje lærte han av sin mor at det er tryggest å holde seg i skogkanten og ikke spankulere i åpent landskap på en plen foran folk. Men jeg har tillit til det som står på bildet under her: Love never fails. Det går an å elske på avstand.
Det er altså slik at oppmerksomhetsvinduet mitt mot fugl gradvis har blitt større. Det startet nok med Svarttrosten. Og derfra har det i stillhet, varsomhet og nærmest umerkelig tatt av, med en intensivering i kuldeperioden i vinter.
Så ja; jeg vil utvilsomt si at den beste investeringen jeg har gjort i koronatid er å satse penger på fuglefrø…
Det har, kan jeg se nå, vært en investering både i mental og psykisk helse, i glede, i nærvær, i nye venner og i en ny «hobby» (og ja jeg skriver hobby i hermetegn fordi jeg innser at jeg trolig aldri i dette livet får meg en hobby, med mindre det å fordype seg i tankers krumspring, følelsers ville dans, de store sammenhenger og selve livets gåte, kan kalles eller anses som en hobby).
Og ja, det har gradvis sunket inn i meg, lagt seg som en erkjennelse et sted i dypet; denne fugleinteressen og måten den arter seg på, ER tegn på at «gammel dame» er i ferd med å ta form (med mindre man har vært fuglefantast og ornitolog fra barnsben av…):
Å stå med kaffekoppen i hånden, ved kjøkkenbenken, titte ut på fuglelivet, humre, småprate med meg selv og de vingekledde som vimser rundt i treet utenfor. Check. Check. Check
Og når jeg kan legge til at det er like før jeg skaffer en kikkert og gir den fast plass på kjøkkenbenken, og ikke minst en notatbok dedikert fuglene, for å notere hvem jeg har sett og når, på hvilke datoer, fra år til år… Megacheck. Gigacheck Så skjønner vi alle sammen: Gammel dame, her kommer jeg med stormskritt!
For jeg vil fortsette kose seg med noe som gjør at jeg blir full av fryd og fred, stille glede og humring, takknemlighet og forundring, uten å plutselig skulle bli «ekspert». For kommer jeg til å lære meg det offisielle navnet på dem alle? Nei, neppe. For uansett er det bare et etternavn, et fellesnavn – så derfor fortsetter jeg kalle dem Knoll og Tott, Kanarifuglen, Kona til og Lille Gul.
Så ja, om jeg foreløpig ikke har blitt en ladybird – jeg har ikke fått vinger og piper bare en sjelden gang (men ja, kvitring og sang har økt på, så jeg må kanskje se opp) så er jeg i ferd med å bli en birdlady (baglady har jeg vært (på nippet til å bli) i mange år, men det er en annen historie…)
Så jeg nøler ikke: Jeg foretrekker fuglefrø fremfor bitcoins hvis jeg skal investere! (selv om det siste kanskje hadde gjort at jeg kunne kjøpt enda flere fuglefrø!)
Alt Godt & God Frigjøring
FiloSofia
(eller hadde jeg kunnet, ville jeg kanskje valgt tittelen «Anonym gammel dame», men pytt, pytt, hvem bryr seg når lykken farer på stille vingeslag og dette er dagen for frigjøring)
Ps. Og lurer du på hvor det ble av Linerla? Dét gjør jeg også. Hun har i korte glimt vist seg her opp gjennom årene, men hun blir aldri, er bare såvidt innom og vipper på stjerten, så Linerle på tunet har vi ikke – men henne hilser vi når vi treffer henne der hun trives.
FiloSofia 