Iblant kommer det ord på en snor som ber meg skrive ned og dele; eller henge opp til tørk mellom to trær til allmenn beskuelse
ORD PÅ SNOR – EN BØNN
Jeg ber;
se meg som et barn
se meg som en som nettopp har begynt å øve
se meg som en som imponerer deg for hvert lille skritt jeg tar
se meg som en som gleder deg for hvert nye ord jeg sier, om enn støpt i egen form med helt egen uttale
se meg som en som er modig og fryktløs, helt uten prestasjonsangst kaster meg ut i prøving, uten å vite at det finnes noe som anses som «feiling», uten å ane at det, ifølge noen, finnes en «fasit»
Jeg ber;
se meg som ungdommen som famlende og sjarmerende, åpen og nysgjerrig, med stor iver og stort mot, forsøker finne min sti, min vei
se meg som den som eksperimenterer med likt og ulikt for så å kjenne hvor jeg passer inn, hva som er min gangart, hva som føles bra, hvor jeg finner min plass og føler meg hjemme
Jeg ber;
se meg som en gammel, klok kone, en vismann, one of the elders, en av dem du våger gå til med hele deg
se meg som en som kan favne levd liv og alle erfaringer, en som du føler kan romme deg og hele ditt liv, dine tindebestigninger, dine fall, dine rop om hjelp og ditt halleluja, dine feller, dine flekker, din forsoning, din fryd, din fred
se meg som en som kan favne og romme uten å dømme, sverte, tråkke deg ned i søla, latterliggjøre, heve pekefingre, stemple, sette i fengsel, i bås eller på pidestall
se meg som en som i ydmykhet og av erfaring vet at det er ingen grunn til det
Jeg ber;
La meg snuble, klare selv, be om hjelp, reise meg, halte eller spurte videre, uansett hvor i livet jeg befinner meg
La meg ikke være, henge igjen, ikke forlat meg, eller tenk eller snakk meg ned bare fordi min erfaring ikke passer inn i ditt bilde av hva som hører en viss alder eller fase til
La meg være i fred når fred er det jeg trenger
Jeg ber;
La meg som gammel tryne, ta feil, lære noe nytt, begynne på nytt, endog spire
La meg som ung være ung, gjøre erfaringer som bringer meg videre på nettopp min reise, ikke din
La meg som barn være klokere enn deg, selv om det pirker i verdensforståelsen din, rokker selvbildet ditt, fornærmer selvoppfatningen din
Jeg ber;
La oss et øyeblikk vurdere om det kanskje er en dypere sammenheng, en uutalt innsikt i livets gåte som gjør at vi ser det uutgrunnelige vise i en nyfødts blikk; det lekne, lekende, livfulle, nysgjerrige i en hundreårings øyne
For kanskje,
kanskje er det slik at alle årstider bor i oss alle til enhver tid
Så jeg ber;
La meg være dag om natten, mørke midt på dagen, høst om våren, vinter om sommeren, vår i vinteren og sommer, sommer, sommer
Min bønn er;
se meg som den jeg er, ikke den du tror jeg er, eller den du vil jeg skal være
***
FiloSofia 