Etter å ha skrevet teksten Ord på snor – en bønn kom jeg til å tenke på en erfaring jeg gjorde meg for noen år siden.
For noen år tilbake, ja, vi snakker etter fylte 45, åpnet det seg, takket være en venn (optimistisk sådan i denne sammenheng), en mulighet for å forsøke meg på noe jeg med alderen stadig oftere har drømt om; å lære meg spille piano.
Jeg satte i gang med iver og lyst og øvde og øvde og syntes det var utrolig gøy. Jeg «mistet tiden» da jeg holdt på og da jeg til slutt hadde lært meg spille et par melodier, begynte jeg fantasere (og ja, her passer kanskje uttrykket «i min villeste fantasi» inn) om at jeg kanskje kunne bidra på den årlige, høyt verdsatte julekonserten i den lokale kirken – der «hele bygda» møter opp for å komme i julestemning.
… og ja, jeg innrømmer det; det tok meg mer enn et par sekunder før jeg innså at det trolig kom til å fremstå som totalt lattervekkende eller i verste fall patetisk og pinlig at jeg, dame 45 pluss, riktignok med nybegynnerens entusiasme og lyst, alvor, seriøsitet og konsentrasjon, men også med den tilhørende nøling og forsinkelse i anslag og fumlende fremfinning på klaviaturet med stolthet og mestring av første klasse (typ lik en 6-årings), skulle håpe på oppriktig applaus og anerkjennelse for å humpe meg gjennom «Lille Petter Edderkopp» og «Nede på stasjonen»!
Nå tenker jeg bare: Konsertpianistinne blir jeg kanskje ikke, men uavhengig av alder og talent – vil du værra med så heng på: Toget går – Tut tut!
FiloSofia 